fredag 29. august 2014

Å legge ting bak seg

Jeg har store problemer med å legge ting bak meg. Har en tendens til å dvele ved ting som har skjedd og vil så gjerne forstå... Men det er ikke alt man skal eller kan forstå, og dette bør jeg jo innse etterhvert. Fortiden kan man ikke gjøre noe med, men fremtiden kan vi selv forme. Jeg lar jo såret være åpent også ved hele tiden å rive skorpen av, i stedet for å la det gro. Skulle tro jeg likte å pine meg selv. Vet ikke om dette er typisk for oss som er HSP, men vi er jo grublere.

Et veldig fremtredende trekk ved oss er iallefall at vi blir veldig lett såret. Jeg vet at jeg selv kan ta på vei for noe som andre ikke ville brydd seg noe om. Så kan man jo tenke seg hvor tøft det er når man blir såret på måter der andre "normale" også ville reagert. Slike episoder, som ville gått innpå en person uten dette karaktertrekket, føles sterkere og dypere for en HSP.

Man gjør seg mange tanker om ens egen verdi, spesielt når man til stadighet blir et offer for andres mistenksomhet. Så prøver man å legge det bak seg, helt til neste angrep kommer. Da kommer tankene og spørsmålet: hvorfor? Jeg vil så gjerne forstå! At noen, som utad lager et bilde av seg selv som en omsorgsfull person, kan behandle sine medmennesker på en så sjofel måte er for meg ubegripelig. Men jeg skal vel ikke begripe det, hjelper ikke uansett hvor mye jeg legger ned av energi for å forstå det. Det eneste som kommer ut av det er at jeg mister energi, som jeg så sårt trenger for å gå videre. Energi jeg trenger for å komme meg ovenpå slik at jeg ikke sliter ut de som står meg nære... Det har jeg tenkt mye på. Når man står midt oppi det er det lett for å fokusere mest på seg selv. Det gjør jeg jo innimellom nå også, men jeg har i bakhodet at det er ikke bare jeg selv som har det vondt når jeg har det vondt... De rundt meg lider også når de ser at jeg til stadighet går i kjelleren pga andres oppførsel. Eller for å ta det ansvaret på meg selv; når JEG lar andres oppførsel sende meg i kjelleren. Det kan jeg ikke tillate lenger.

Å sette grenser er, som tidligere nevnt, ikke så helt enkelt, men absolutt nødvendig. Det kan gjøre vondt - veldig vondt - men det er noe jeg må tåle. Å vise viljestyrke er også høyst nødvendig. Rart at jeg som hadde så mye viljestyrke før, nå har mistet så mye av den styrken. Men er bare jeg som kan bygge den opp igjen.



torsdag 28. august 2014

Mindfulness

Det er vel en skjebnes ironi at jeg skulle finne meg en psykolog som praktiserer mindfulnessmetoden FØR jeg visste at jeg var høysensitiv, og at en av metodene som faktisk anbefales for oss med dette karaktertrekket, nettopp er mindfulness. Metoden stammer fra Buddhismen, og går i korthet ut på at man observerer følelsene som oppstår på en nøytral måte uten å vurdere de.

Det er ingen "hokus pokus"-metode som kurerer det man måtte ha av smerte i livet, men det hjelper en til å tenke mere klart og nøkternt. Man får mer kontroll over følelseslivet. Ved å skyve bort ubehagelige tanker og følelser, forsterkes de negative følelsene og man gjør bare seg selv en bjørnetjeneste. Ved å ikke prøve å bli noen annen enn den man er, men akseptere seg selv for den man er, blir mulighetene for selvutvikling større.

Mitt problem er at jeg er så opptatt av å prestere at det hindrer meg litt i å observere følelsene mine på en objektiv måte. Tankene kommer i veien på en måte. Dette er noe jeg jobber med. Det er heller ikke enkelt å ta i bruk metoden når man virkelig trenger den for disse "vakthundene" inni meg gjør alt for å motarbeide fremskritt. Eller som jeg sa til psykologen min; enkelte dager er jeg så trøtt at jeg ikke makter noe. Ja, men da kjenner du på trøttheten din da, svarte han meg. Vanskeligere er det ikke. Det jeg har merket er at når jeg virkelig klarer å koble ut, virkelig bare er fullt tilstede, er at alt rundt meg blir så stille. Jeg kan høre klokken tikke på kontoret til psykologen og trafikken utenfor, men likevel er alt rundt meg stille. Eller kanskje det er inni meg det er stille. Jeg kan være urolig inni meg når jeg kommer til han. Men når jeg virkelig klarer å være tilstede i "nuet", kjenne på det som rører seg inni meg, så blir jeg rolig. Målet er at jeg skal klare det også når jeg er hjemme, for meg selv. Jeg vet jeg kan.

Her er lenker til noen sider på nettet om mindfulness:

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=25977&a=2
http://forskning.no/psykologi/2013/01/derfor-virker-mindfulness

onsdag 20. august 2014

Litt om aksept

Som sagt; jeg har ennå ikke helt klart å "forsone" meg med mitt karaktertrekk som særlig sensitiv. For det er faktisk ikke så greit alltid å ha følelsene så til de grader utenfor kroppen, du blir blottstilt rett og slett.

Jeg kan f.eks bli lett rørt når noen gjør det bra på en hundeutstilling. Da kommer klumpen i halsen og tårene frem med en gang. Jeg synes det er pinlig enkelte ganger.

Blir jeg opprørt og sint, kan jeg også lett begynne å gråte. Og jeg klarer ikke forestille meg, ta meg sammen (men dette jobber jeg med da).

Blir jeg redd, så reagerer jeg først med sinne, så kommer tårene. Min redsel er jo ikke alltid så begrunnet, det er mye jeg kan synes er "farlig" eller skummelt, som kanskje ikke er det... Andre kan ikke ta hensyn til dette til enhver tid. Dette er noe jeg må jobbe med.

Men - så er det dette med å akseptere seg selv for den man er. I terapien står dette med aksept sentralt. Først når du kan akseptere at du føler slik og slik, så ufarliggjør du det på en måte. Føler man sjalusi, skal man ikke dømme seg selv hardt av den grunn. Da fornekter man jo sine egne følelser. Da gjelder det å kjenne på følelsene, kjenne på de kroppslige reaksjonene, legge fokuset på det. Akseptere at du føler det slik. Akseptering blir å leve livet på livets egne premisser, og ikke på mine premisser. Det innebærer å forholde seg til livet slik det faktisk ER, og gi slipp på livet slik VI mener det burde være.

Å akseptere disse følelsene som skaper så mye smerte er IKKE lett og man vil kjempe imot. Smerten forsvinner ikke ved aksept. Det er viktig å være klar over. Smerte er en del av livet. Men først ved å gi det aksept kan man gjøre noe med det.

  • Angst er en viktig biologisk funksjon som jeg skal forholde meg til resten av livet.
  • Det er mye jeg liker å gjøre som ikke nødvendigvis er bra for meg.
  • Min opplevelse av livet er noen ganger vanskelig å møte.
  • Jeg kommer ikke alltid til å håndtere situasjoner på måter som er bra for meg.
  • Lysten til å unngå vanskelige situasjoner betyr ikke nødvendigvis at det er det klokeste valget.
  • Jeg trenger å lære de fysiske og emosjonelle signalene på stress.
  • Det vil noen ganger skje ting som skaper negativt stress og smerte i livet mitt.
  • Det er mulig å slutte å sabotere for meg selv.
  • Jeg er akkurat slik jeg er i dette øyeblikket.
  • Å akseptere meg selv betyr ikke at jeg synes jeg er perfekt.
  • Akseptering kommer innenfra meg selv, jeg kan ikke få det fra andre.
  • Jeg er bra nok.


  • (Kilde: http://yogaportalen.no/index.php/yogabloggen-alt-om-yoga/61-viggo-johansen/411-mindfulness-og-akseptering)

    lørdag 9. august 2014

    Sensitiviteten - svakhet eller styrke?

    Det sies at det å være særlig sensitiv er et positivt karaktertrekk, spesielt når man klarer å gjøre det til en styrke. Å være et empatisk menneske er jo en god egenskap i et samfunn som blir stadig kaldere, der maskiner tar over for mennesker osv. Hvorfor er det da slik at følelsesmennesker ofte føler de kommer til kort, at denne egenskapen ikke blir verdsatt? I arbeidslivet og i samfunnet ellers er det krav om effektivitet, man skal prestere og hele tiden være på topp. Man skal takle omstillinger og nye arbeidsoppgaver. For særlig sensitive som trenger tid til å godta alle forandringer, som ikke takler den nye uforutsigbare hverdagen, blir det vanskelig å henge med. Man føler kravene på kroppen og kjenner sin egen utilstrekkelighet, og mange blir utbrente. Så kjenner man på skammen, føler man gir opp for lett.

    Her snakker jeg av egen erfaring. Da jeg begynte å jobbe som bibliotekassistent i en liten bibliotekfilial på begynnelsen av 90-tallet, var forholdene annerledes. Det hadde muligens å gjøre med at dette var en liten filial i et folkebibliotek og at de hang litt etter når det kom til datateknologi. For meg var det et perfekt sted å jobbe. Tempoet var "laid back", ting ble gjort på gamlemåten, det var gammeldagse lånekort og gamle kartotek. Det å være empatisk og å kunne lytte, var egenskaper som kom til nytte her. For de mange eldre som bodde her, fungerte biblioteket som et sosialt møtested, et sted der de traff venner og bekjente. Og vi som jobbet der ble kjent med kundene våre, vi visste hva de enkelte likte å lese og hva de var opptatt av. Jeg som særlig sensitiv (noe jeg ikke visste om da) følte jeg virkelig fikk bidra til at noen fikk en bedre dag.

    Så begynte jeg i en større filial som var nyåpnet. Det ble et slags kultursjokk for meg. Lånerne var mange, tempoet hektisk og den nærheten jeg hadde hatt til "mine" lånere, var borte her. Jeg husker jeg ringte til min sjef på den lille filialen og gråt. Det var som å komme hjem de dagene jeg jobbet der.

    Som nyutdannet bibliotekar fikk jeg jobb på et bibliotek på en høyskole. Og dette var også en stor overgang. Dette biblioteket lå i forkant når det kom til automatisering av samlingene. Brukergruppen her var ikke eldre og ensomme, men forskere og studenter. Der mine tidligere lånere hadde kommet dels for å låne bøker, dels for å få seg en prat, var den sosiale biten her helt fraværende. Og det sier seg selv at med flere tusen studenter og mange hundre ansatte, så blir det slik.

    I de årene jeg har jobbet har utviklingen gått én vei; mot mer og mer automatisering. Bøker og tidsskrifter blir gjort tilgjengelig elektronisk og lånerne trenger ikke en gang komme inn i biblioteket for å få tilgang til litteraturen. Man ser knapt lånerne. Mye av arbeidsrutinene har blitt lagt om nettopp fordi datamaskiner tar over. Det bildet man har av en bibliotekar er vel det bildet jeg beskrev da jeg jobbet på den lille filialen. Det bildet er helt forandret. Man skal i større grad undervise og veilede i jungelen av databaser. Kunnskapskravet øker og resultatet måles i større grad. Det forventes at man skal delta på møter og kurs, man skal synes. For en som da helst ikke vil bli sett, som helst vil sitte og jobbe "bak kulissene", blir disse kravene tøffe.

    For meg har dette vært vanskelig. Jeg har flere ganger tenkt at jeg er født på feil tid. Jeg savner de små filialene, der andre verdier sto i fokus. Jeg blir sliten av alle møtene, av alle kravene jeg møter. Presset man føler for å henge med. De gangene jeg har vært nødt til å stå foran en menneskemengde og prate, jeg som HATER det! Og når jeg sier at jeg har skikkelig angst for dette, så blir jeg møtt med at "dette er jo bare en treningssak". Men de ser ikke alle nettene jeg har ligget våken i forkant. Så har jeg nektet, og selvsagt føler man seg udugelig da. Udugelig og vanskelig.

    Jeg har vært sykemeldt i perioder. Har problemer med å finne motivasjonen og lysten. Har tenkt mange ganger på å skifte jobb, men hva er alternativet?

    De små filialene er lagt ned. Den tiden kommer ikke tilbake dessverre. Sensitiviteten er der, den forsvinner ikke. Og jeg må jobbe på, lære meg teknikker slik at den blir en styrke for meg, og ikke et hinder.

    fredag 1. august 2014

    Avhengighet til andre

    Å være så avhengig av andre mennesker at du nesten ikke klarer å stå på egne bein, er lite tilfredsstillende i lengden. Det kan virke deilig og bedagelig i "nuet" å ha noen der som du vet ordner opp, men til syvende og sist gjør du deg selv en bjørnetjeneste.

    Jeg husker fremdeles da jeg begynte på førskolen. Jeg ble så knyttet til hun som var lærerinnen min de dagene, at jeg gråt da jeg fikk vite at vi ikke kom til å få henne da vi skulle begynne i 1. klasse. Jeg som hadde gledet meg til å begynne på skolen, grudde meg for jeg kunne jo ikke få en snillere lærerinne enn henne. Det er vel en av de første gangene som jeg kan huske iallefall at jeg tok sorgene på forskudd. Det viste seg selvsagt at jeg ikke hadde hatt noe å frykte for Aud, som den nye lærerinnen min het, viste seg å være verdens snilleste og søteste dame. Og nok en gang knyttet jeg meg sterkt.

    Vi fikk ha henne i 2 år - da fikk vi vite at hun skulle gifte seg og flytte til østlandet. Jeg tok dette tungt. En elev i klassen skulle også flytte, så det ble en del omveltninger på kort tid. Jeg klarte ikke gi slipp på Aud, så i mange år brevvekslet vi, faktisk til jeg var opp i voksen alder. Jeg traff henne også en gang da hun var på ferie her.

    Har jo lurt på hva som gjør at jeg knytter meg så forferdelig til enkelte og jeg har mine tanker om det. Et svar er nok den grunnleggende utryggheten som jeg har og har hatt i meg. Redselen for å bli forlatt har vært stor, og er noe jeg jobber en del med. Følelsesmessig er jeg som et barn til tider, iallefall kan jeg reagere som et barn når jeg kommer i denne følelsesverdenen der fornuften på en måte må vike. Det er det som skjer når jeg blir overstimulert - da kommer denne utryggheten for fullt og jeg endrer personlighet. Nå har jeg jo lært meg noen teknikker som skal forhindre at jeg blir overstimulert eller gjøre det lettere, men det er ikke alltid så enkelt å gjennomføre det. Psykologen bruker et bilde når han skal forklare hvorfor jeg ikke alltid klarer å handle slik jeg bør; han snakker om at vi mennesker har vakthunder. Psykologiske forsvarsmekanismer kan sees på som "vakthunder", som har som sin viktigste oppgave å beskytte sin "eier" mot den farlige verdenen. I praksis betyr dette at vi ikke alltid er herrer i egne hus. I stedet for at vi har kontroll på vakthundene, så styrter de avgårde med oss. Et godt bilde synes jeg :)