Om sorg

Sorg er prisen man må betale for kjærligheten en har følt, enten det er til et menneske eller et dyr. Jeg vil også påstå at sorgen over et dyr ikke er mindre eller annerledes enn den sorgen man opplever når man mister et menneske som sto en nær. Man går gjennom nøyaktig de samme sorgfasene - som benektelse, sinne, depresjon og aksept, men de forskjellige fasene tar kortere tid. Min sorg er iallefall ikke noe annerledes; jeg har samme følelse av avmakt, tomhet, skyldfølelse og behov for å gå gjennom hendelsesforløpet om og om igjen... (det siste punktet er nok typisk for oss HSP'ere).

"Du har skaffet deg mye sorg" sa noen til meg en gang siden jeg har mange hunder. Ja, jeg har jo det, men ville jeg vært den sorgen foruten? Nei! Sorg er en del av livet, og all den kjærlighet og hengivenhet som hundene gir meg, veier opp for sorgen når den måtte komme. Problemet mitt er at jeg har en tendens til å dyrke sorgen, rive av skorpen og på den måten forlenge smerten. Dette er jeg bevisst på nå. Jeg vil likevel tillate meg selv å kjenne på smerten, merke hvordan den kjennes ut fysisk i kroppen min. Akseptere at sånn er det nå, men jeg dør ikke av det. Føler jeg for å gråte, så skal jeg tillate det. Har ingen tro på å holde følelsene inne. For meg funker ikke det, men det er likevel viktig å være klar over at alle er forskjellig, og man sørger forskjellig. Det finnes ingen oppskrift på sorg - her må man bare kjenne hva som er rett for en selv. Jeg er et sterkt følelsesmenneske, og det å holde tårene tilbake blir feil for meg. Det hjelper ofte å få ut litt av det trykket som bygger seg opp innvendig. De som sier at sorg ikke kan gi fysisk smerte har ikke opplevd ordentlig sorg mener jeg. Det å sørge er tungt arbeid.

For meg hjelper det å skrive. Det hjelper også å se på bilder, men DET er tøft! Men jeg tror det er bedre å ta den smerten nå, enn å utsette det for så å rippe opp i det vonde. Så er det viktig å ta seg pauser i sorgen - se film, gå en tur f.eks. Og prate ikke minst, men jeg vet at det kan bli for mye prat, for mye grubling, og DET må jeg passe meg for. Men det er ikke enkelt når alt som står i hodet på deg er den lille vofsen som ikke er mere, som ikke skulle bli mer enn 4 1/2 år...man kjenner på sinne for hvor er rettferdigheten i dette? Men verden er ikke rettferdig alltid, det ser man jo stadig vekk. Folk rammes av sykdommer og ulykker, men livet må gå videre uansett...

Ja, jeg har skaffet meg mye sorg, men som sagt; jeg ville ikke vært mine skjønne små foruten. Man må bare akseptere at havet er ikke alltid blikkstille - man må bare lære å navigere og finne måter å takle bølgene på.

Veien videre

Jeg har vært litt usikker om jeg skal fortsette denne bloggen eller ikke. Er fremdeles i tenkeboksen. Det siste jeg vil er å fokusere på det negative - samtidig er det ikke til å legge skjul på at det å være HSP for meg ER litt tøft til tider. Men så kommer tankene; er det HSP eller er det andre ting som gjør at det blir tøft, f.eks stoffskiftesykdommen "min" som faktisk kan forårsake depresjon uten riktig medisinering? Som også gjør at energien min til tider er lik 0, at jeg har smerter i ledd og derfor føler meg som en hypokonder for jeg føler jeg har så mange diffuse plager. Mest sannsynlig er det en blanding, og dette at jeg aldri har forstått meg selv pga dette karaktertrekket.

Når jeg leser om andres erfaringer, så ser jeg mange likhetstrekk med meg selv. Man har alltid følt seg annerledes uten egentlig å kunne sette fingeren på hva denne annerledesheten besto i. Sensitiviteten er blitt sett på som noe negativt, "nå overreagerer hun igjen" osv. Skremmende mange sliter. Men det er også de som lever godt med karaktertrekket. Og det er dit jeg vil! Og selv om jeg sliter med fysiske plager, så er jeg jo ikke alene om det. Det er så mange som sliter med mer eller mindre alvorlige lidelser. Jeg er forbauset mange ganger hvor enkelte tar kreftene fra! Det er beundringsverdig å se disse som kjemper mot kreften, hvilken kampvilje som finnes i de. Og selv om de får det ene slaget etter det andre, så havner de på beina igjen.

Jeg vil som sagt leve godt med mitt karaktertrekk. Det er kun jeg som kan gjøre noe med det. Så håper jeg selvsagt at jeg får hjelp av legen min til å finne en løsning på de fysiske plagene. Litt lei av å føle at jeg ikke blir tatt på alvor.

Jeg vet også at det å fokusere på det positive kan være med på å hjelpe. Men enkelte slike "tenke positivt"-punkter føler jeg er vås. Det blir for lettvint og det virker som noen tror det bare er å ta seg sammen. Så enkelt er det ikke! Og klarer man det ikke, så føler man seg utilstrekkelig og synker bare enda mer ned i "skiten".

Jeg har mere tro på å være fornøyd med det en faktisk klarer og fokusere på det. Om det bare er å ha klart å støvsuge den dagen, eller satt på en maskin; vel - alt monner. Og ingenting løper fra en ;-) (selv om jeg helst skulle sett at alt skittentøyet bare forsvant på et mirakuløst vis uææææh!!) Som perfeksjonist skal jeg helst ta hele huset før jeg er fornøyd, men det makter jeg ikke og det må jeg bare innse. Så små skritt frem er bedre enn å stå stille.

I det siste har jeg hørt mye på Leonard Cohens siste utgitte plate. Akkurat da er jeg veldig glad for å være ekstra sensitiv for jeg blir så varm inni meg når jeg hører hans nydelige musikk :) Så har jeg kost meg med å se The Tudors på Nettflix. Jeg var alene hjemme da, og med en gang jeg satte meg ned kom den dårlige samvittigheten om alt jeg BURDE gjøre, men klarte fort å legge den bort. Fant ut at nei, nå er det Vibeke-tid og den skal nytes :)