Jeg har vært på et to-dagers kurs i excel i regi av jobben. Første dagen ble jeg kjørt til kursstedet (og hentet), så det kan vel knapt kalles mestring sånn sett. Bortsett fra at jeg grudde meg til selve kurset, var nervøs for om det var mange deltakere, om jeg ville klare å følge med, om jeg kom til å bli veldig trøtt osv. Men det gikk over all forventning. Vi var kun 6 tror jeg, og jeg klarte å presentere meg uten å være nervøs.
Dag to var mer utfordrende. Jeg hadde bestemt meg for å la bilen stå i Arna mens jeg tok toget til byen, og derifra bybanen videre. Fra bybanen var det ca 5 min. å gå, og vi hadde fått en beskrivelse. Jeg lette en liten stund etter rette gaten, men med hjelp av GPS på mobilen, klarte jeg å finne rett vei. Hadde god tid, og det tror jeg er et "must" for oss høysensitive. Vi har jo lett for å stresse når vi er under press, så det å unngå det ved å legge inn litt ekstra tid, er ikke så dumt. Det samme har jeg også begynt med når jeg skal på jobbreiser. Jeg reiser heller dagen i forveien slik at jeg kan ta det hele i ro og mak. Det er ikke fjusk; det er å legge forholdene til rette.
Vel overstått kurs vandret jeg samme vei tilbake for å ta bybanen ned til byen igjen. Selvfølgelig måtte den helv....Skyssappen låse seg, så da bybanen kom, turde jeg ikke hoppe på i tilfelle kontroll. Billetten var kjøpt på mobilen, men hva hjelper det når alt bare går i lås? Da kjente jeg trøttheten komme for alvor, og jeg bare måtte snakke med noen. Roet meg etter samtalen, og så kom nå neste bybane. Smikkfull, så det ble å stå hele veien. Ble mere ventetid i byen for toget gikk ikke før ca en halvtime senere, men det sto nå på perrongen, så fikk komme meg inn og satt meg ned. Men da kjente jeg for alvor at jeg var sliten. Det var jo masse inntrykk hele dagen. Det ble grandiosa til middag - orket ikke finne på noe annet. Utrolig deilig å komme hjem og bare synke ned i sofaen. Og ikke minst; å vite at jeg hadde gjennomført kurset og det jeg hadde sett meg fore. Senere på kvelden fikk jeg en liten reaksjon pga at jeg var så sliten, kjente meg litt ensom der jeg satt. Men helt ærlig; jeg hadde vel ikke vært mye til selskap for noen akkurat den kvelden. Det er en sannhet som sitter langt inne for meg å innrømme egentlig.
