Allergi

Vår etter vår skjer det samme. Jeg får en voldsom trøtthet, Ofte vondt i hodet,det svir i øynene, har masse slim i halsen og er småtett i nesen. Man skulle jo tro jeg hadde pollenallergi, men nei. Jeg er testet for det meste, bjørk, burot, gress... Har ikke noe utslag, men like fullt er jeg plaget. Heldigvis er det ikke i alvorlig grad, men nok til at det er plagsomt.

Husker også for en del år siden, en episode fra da jeg var på vei fra bussen og til der jeg jobbet. Det var et lite stykke å gå. Jeg begynte å svi så voldsomt i øynene og det rant hele veien. Det tok sin tid før det gav seg, så ut som jeg hadde grått! Og det begynte igjen da jeg gikk til bussen. Det må jo ha vært et allergisk anfall? Husker også at jeg hadde problemer med å sitte ute og lese til eksamen på hytten. Der er vi jo omringet av bjørk og gress...

I det siste har jeg lurt på om det har noe sammenheng med at jeg er HSP. Vi er ekstra utsatt for allergier har jeg lest. Nå har ikke jeg jo ikke allergi, men kan det likevel være at jeg blir plaget pga at jeg er ekstra vâr? Jeg vet ikke, er bare noen tanker jeg har gjort meg i det siste. Jeg er jo så vâr overfor lapper i klær, og jeg kan føle smerte/ubehag av de forunderligste ting. Jeg har prøvd å søke litt på nettet for å se om noen har skrevet om det, men finner ingenting. I gruppen for høysensitive på facebook, leste jeg derimot om en som opplevde det samme som meg. Så kanskje er vi flere?

Eller så viser testene de bruker feil. Kom over en artikkel om det: http://www.nrk.no/livsstil/--allergitester-tar-svaert-ofte-feil-1.8016985. Det er jo ganske ille da, der går man til lege for å få hjelp og så kan resultatene være så misvisende. Ikke så rart at man mister tiltroen til legene etterhvert...

Etter den søte kløe...

Jeg var på hundeutstilling i går, og i dag får jeg svi i form av en enorm trøtthet. Føler meg utmattet og det verker i hele kroppen. Øynene føles tunge, og jeg klarer ikke få noe gjort. Tidligere forsto jeg ikke hvorfor jeg alltid var så trøtt etter slike dager, men nå vet jeg jo at det skyldes HS.

Selv om dagen var topp på alle måter, så får man ikke slappet av. Man er omringet av støy og alt surret rundt en, fører til overload. Man blir mettet av inntrykk i både kropp og sjel rett og slett. Egentlig skulle jeg tatt meg fri fra jobb etter slike dager, men det er jo ikke alltid det går. Ikke vil jeg kutte ut dette med hundeutstillinger heller, for jeg elsker det jo! Når det er arrangement over flere dager og jeg har et sted hvor jeg kan trekke meg litt bort, er det bedre.

Det er iallefall viktig å ta hensyn til formen i dag. Ellers er det lett for at bagateller kan utløse tårestrøm. Overloaden går jo ikke bare på det fysiske, men vel så mye på det psykiske. Man er mer skjør pga at man er så sliten. Det er så lett for at dette kan gå ut over andre, så det er en utfordring å forhindre det.

Litt er bedre enn ingenting...

Jeg må ha orden og struktur, og når jeg ikke har det rundt meg, kjenner jeg at det skaper stress og uro. Jeg ser alt som jeg burde gjort, klær som skulle vært brettet sammen, skuffer og skap som skulle vært ryddet. Strykebrettet som står i stuen er full av klær og diverse papirer... Utstillingsbordet likeså. Er det en flate å legge ting på, så legges det der. Sikkert ikke et ukjent fenomen for noen dette, men jeg blir stresset av det.

Jeg må ha oversikt og vite hvor ting er. Er en sokk borte eller jeg ikke finner den ene t-skjorten min, så begynner stresset og tankekjøret. Litt problematisk i og med at sokker har en lei tendens til å fordufte ;-) Så står jeg der med en haug med sokker, som ikke hører sammen i det hele tatt. Får lyst til å bare kaste alle sammen og heller kjøpe nye... 

Men av og til må rot være rot. Jeg har behov for hviledager innimellom. Dager der jeg bare kan få lov til å sitte i sofaen, glo på tv eller lese. Jeg må bare akseptere at slik er jeg. Og tar jeg ikke hensyn til det, går det ikke så bra. Kunsten er å kunne gjøre det med god samvittighet... For det ER virkelig vanskelig å slappe av når man vet at det er ting som skulle vært gjort. 

Det jeg prøver nå er å gjøre litt og være fornøyd med det. Litt er bedre enn ingenting. Jeg klarte kanskje ikke å få bort all haugen med klær som lå i kjelleren, men jeg klarte å ta noe. Kanskje klarer jeg resten i morgen...eller kanskje jeg tar det i helgen. Det løper jo ikke bort da (dessverre kanskje hehe). 

You've gotta get up and try, try, try

Av og til trenger man noen som pusher en litt. Som sier sin mening selv om det kan være tøft å høre. Hvis det mennesket er en som står deg nær, vet du jo at de sier det fordi de bryr seg og ønsker å hjelpe. Man er ikke alltid mottagelig der og da, men etterhvert går det opp for en at de har jo rett! 

Jeg er glad for at jeg har noen sånne i livet mitt. Som ikke bare jatter med, men som kommer med konstruktive tilbakemeldinger. Og som f.eks på en tung dag kan sende en lenke med en låt som gir en litt krefter igjen. Dette er en stund siden nå, men nettopp på en slik tung dag der alt virket svart, kom denne låten av Pink. Jeg hørte ikke på den da, var for sint og såret til det. Men dagen etter var sinne borte, og jeg var bare lei meg. Det var første gangen jeg hørte denne låten, men teksten gikk rett inn. "Where there is a flame, someone's bound to get burned. But just because it burns, doesn't mean you're gonna die. You're gotta get up and try, try, try..." Føltes som hun sang direkte til meg. Så jeg kom meg opp. Og kjente at jeg fikk litt "guts". 

Det er ikke alltid så kjekt å høre sannheten. Sannheten svir, men dog... Som psykologen min ville sagt; du dør ikke av det. Og det har han jo rett i ;-)

Om å snuble og reise seg igjen

Det kan virke som at hver gang man opplever å surfe på en medgangsbølge, så snur vinden og plutselig blir en slått over ende av en bråttsjø. Så blir en liggende i vannet, og kave og kave... Kommer ingensteds. Det føles som at man skal drukne, for det virker umulig å klare å holde hodet over vannet. Likevel klarer en omsider å få fotfeste. Man står og klarer å gå fremover, om enn noe vaklende.

Men tungt er det. De sterke strømningene i vannet prøver stadig å få en til å falle på nytt. Kanskje det er livets måte å gjøre en sterk på?

Når livet butter imot, er det å ha noen som BRYR seg uendelig viktig. Som ser en for det en virkelig er, og ikke slik man kanskje fremstår. For de sidene man liker minst ved seg selv blir ofte forsterket når man er nede.

Av og til skulle jeg virkelig helst sett at jeg ikke var HSP. Det å føle så mye hele tiden er tungt. Det er så lett å si at man ikke må la alt gå så inn på en, men for en HSP er jo nettopp det problemet; vi føler så mye og så sterkere enn andre. Kritikk trenger inn som knivstikk. Vet at dette ikke er lett å forstå for de som ikke er HSP'ere, men dette er min virkelighet. Det er derfor jeg har større vanskeligheter med å komme over konflikter enn andre. Jeg sier ikke med dette at andre alltid skal være nødt til å ta hensyn, men kanskje ha det litt i bakhodet? Å ha forståelse for hverandres særegenheter tror jeg er nøkkelen. Men det er slettes ikke enkelt å ha forståelse for andre om man føler man ikke får den samme forståelsen tilbake. Dette jobber jeg virkelig med.

Jeg har mange utfordringer fremover. Noen er tyngre enn andre. Når jeg av og til (eller ofte) feiler, så må jeg minne meg selv på at jeg faktisk har oppnådd mye på kort tid. Noe av dette er ting som før ville vært nesten utenkelig for meg å gjøre. Som å dra ut på hytten mutt putt alene (hadde to vofser med da) og være der i noen dager. Klare å fyre i peisen... Dette er mestring. Jeg er litt stolt av meg selv at jeg gjennomførte det. Men jeg skal ikke hvile på laurbærne - det er bare å fortsette.