For mye ærlighet

Vi liker vel alle å bli sett på som ærlige mennesker som andre kan stole på. Men kan man bli for ærlig noen ganger? Husker jo Ibsens "Vildanden" der det ble snakket om at tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmennesket, så tar du også bort lykken.

Jeg har tenkt en del de siste dagene på dette. Andres "ulykke" og andres sinnstemninger går innpå meg, og jeg vil så gjerne hjelpe. Så kommer jeg med det jeg oppfatter som gode råd, som andre har kommet med til meg. Problemet er jo at vi er forskjellige og vi er ikke alltid mottagelige for andres råd, uansett hvor velmenende det er. Intensjonen med å hjelpe blir trukket i tvil, og det fører igjen til at jeg blir lei meg. 

Det som skjer da er jo at min egen energi tappes. Det blir hull i koppen, for å bruke koppen som et symbol. Jeg kan ikke tillate det flere ganger, og det er mitt eget ansvar å sørge for at det ikke skjer.

Jeg kan heller ikke styre hva andre tenker om meg eller sier om meg. Det siste er ikke enkelt, for vi vil jo alle bli likt, og HSP'ere mer enn andre. Men - så lenge jeg er ærlig og tro mot meg selv, så er det det viktigste. Og de som kjenner meg godt vet jo også hvem jeg er og hva jeg står for.

  

Koppen

Da jeg kom til Haugland, fikk jeg en turkopp. Det er noe alle pasienter får. På det første møtet vi hadde ble det snakket en del om koppen og dens misjon. Hun som ledet møtet viste oss en tilsvarende kopp, men denne hadde hull så innholdet silte ut. 

Dette er et god bilde som kan overføres på oss mennesker. Hva er det som får vårt "innhold" til å renne ut? Innhold i dette tilfelle vil si energi. Hva eller hvem tapper OSS for energi og krefter? 

Det gjelder å få tettet hullene slik at vi kan begynne å fylle koppen igjen. 

På Haugland fikk jeg fylt min kopp med flotte opplevelser, gode minner, nye venner, positiv energi og ikke minst; mestring. Nå gjelder det å finne ting i hverdagen som jeg kan fylle koppen min med.

Livet er hva dine tanker gjør det til

Mye sant i de ordene. Fokuserer man bare på alt det negative hele tiden, blir livet deretter. Det kan jo høres så enkelt ut, og gudene skal vite at jeg VET det ikke er så lett. Men - ting blir ikke bedre av å tenke negativt! 

Vi har alle noe å slite med. Det vi ikke kan gjøre noe med blir ikke bedre om vi sukker og klager aldri så høyt. En smertefull kropp blir ikke mindre smertefull om vi klager aldri så mye. Den kan derimot blir verre ved at vi spenner oss og hele tiden fokuserer på smertene. En vond nakke blir ikke mindre vond av å bekymre seg for alt. 

I mine uker på Haugland har jeg hatt mye vondt. Det kommer jo av at jeg i all for lang tid har vært for passiv. Mangel på energi og en vond kropp har gjort at jeg ikke har maktet. Men - det blir en ond sirkel. Jo mere passiv, jo dårligere blir en. 

Her inne har jeg gått mye. Svetten har silt og jeg har slitt, men for en mestringsfølelse! Og energinivået har gradvis økt. Føler jeg orker mere. Da lever jeg fint med en kropp som er sliten. Det går jo over og på sikt vil jeg få en gevinst i en bedre og mer veltrent kropp. Komme i mer balanse rett og slett. 

Folk her inne har også vært flinke til å oppmuntre. Trodde ikke selv jeg kunne klare å komme meg ut på tur før frokost, men med en som oppmuntret og utfordret, så klarte jeg det også. 

Nå har jeg bare to hele dager igjen. Kjenner det gjør litt vondt. Hadde aldri trodd jeg skulle trives så godt her inne. Det føles så trygt og godt, og jeg har blitt kjent med så mange utrolig greie folk. Kommer savne de alle! Blir rart å skulle komme hjem igjen. Håper ikke overgangen blir for stor.

1 uke igjen

I morgen har jeg vært på Haugland i 2 uker. Plutselig har tiden bare løpt avgårde og jeg har kun 1 uke igjen av oppholdet. 

Da jeg kom hit, føltes 3 uker som en evighet. Og selv om jeg var motivert, kjente jeg på følelsen av ensomhet og utrygghet. Ønsket bare å dra hjem igjen. 

Idag er jeg glad for at jeg ikke gjorde det. Jeg stortrives! 

Kan ennå kjenne på følelsen av å være klossete, at jeg ikke har kontroll over bevegelser. F.eks når jeg svømmer. Jeg vet i teorien hva jeg skal gjøre, men får det ikke til i praksis. Ting ser så enkle ut, men når jeg skal gjøre det er det ikke så enkelt lenger... For ikke å snakke om når vi trener. Bruk av ball i trening er vanskelig når balansen ikke er så god. 

Men jeg gir ikke opp. Jeg prøver, på nytt og på nytt :-) Jeg kan være ganske sta og det kommer til nytte her. 

Var på en forelesning i dag. Det dreide seg om mestring og motivasjon, og det å finne balanse i livet. Og det å være engasjert i eget liv. Er dit jeg er på vei. Jeg må sette opp en plan med konkrete og realistiske mål - er ikke målene realistiske er det lett for at man gir opp. 

Og det har jeg ingen planer om! :-)