tirsdag 28. juli 2015

Utfordringer

"Ja, tenke det; ønske det, ville det med; - men gjøre det! Nej; det skjønner jeg ikke!" (Peer Gynt)

Men jeg gjorde det også, og det er jeg stolt over! 

Jeg har i alle år hatt et ambivalent forhold til vann. Vann er på mange måter mitt element, jeg stortrives når jeg kan være i vann, kjenne det våte mot kroppen min, bare være i ett med vannet. Men - det har vært en skrekkblandet fryd på en del måter. Jeg klarer nemlig ikke å ha hodet under vann (eller klarte er vel rettere å si) og jeg er ikke så trygg når det er så dypt at jeg ikke kan stå. På Haugland lærte jeg omsider at det å ha hodet under vann ikke var så skummelt, så jeg er kommet mye lenger enn jeg var. 

Men - det å bade i sjøen når jeg vet at jeg ikke kan sette bena ned under meg, DET er en utfordring. I helgen var hele familien på hytten og vi begynte å snakke om å bade. Det var vel min nevø som ville det, men jeg kjente inni meg at jeg ønsket det. Jeg ville gjerne utfordre meg selv, så presset kom innenfra meg selv. Var ikke så høy i hatten da jeg kom ned til bryggen og så all tangen og taren + at det blåste litt. Stakk tåen nedi og det kjentes jo ikke direkte varmt ut. Men jo mer jeg sto med foten uti, jo mindre merket jeg kulden. 

Min nevø kom seg uti, men jeg hadde problemer med å bestemme meg for hvor det var lettest for meg å komme meg ned i vannet. Kjente på redselen, men samtidig bare visste jeg med meg selv at jeg måtte gjennomføre dette. Tilslutt bare gjorde jeg det. Jeg vet at ingen rundt meg ville synes jeg var feig om jeg ikke gjorde det (de sto jo der selv på land og hadde ingen planer om å hoppe uti), men jeg ville blitt litt skuffet over meg selv. Det handler kort og godt om å tørre å utfordre seg selv, komme litt utenfor ens komfortsone. 




To som var litt stolte etterpå :)

fredag 24. juli 2015

Emosjonell vs. fysisk sult

Jeg kom over en artikkel angående spisevaner og spesielt det som da går på trøstespising. I artikkelen kaller de det for emosjonell spising, og jeg må bare innrømme at jeg kjente meg veldig igjen.

http://stellamagasinet.no/psykologi/psykologi-emosjonell-spising

Maten er knyttet til følelsene våre, eller til sinnstilstanden vår. Er vi deppa en dag, får man lyst på noe å spise som kan trøste. Men emosjonell spising er ikke bare knyttet til negative følelser, men vel så mye til positive følelser. I høytidene står maten i fokus - det er knyttet mye tradisjon til maten. Vi spiser da for å feire, for å kose oss. Dette er også noe som vi har fått inn med morsmelken. Vi fikk vel alle som små høre at bare vi var flinke å spise opp middagen, så skulle vi få en is f.eks. Is ble belønning. Eller når vi hadde falt og slått oss, hvor mange fikk ikke da noe til trøst?

Problemene starter når mat blir vår eneste måte å regulere følelsene våre på. Vi tør ikke kjenne på de vonde følelsene, men døyver de med snop. Sjokolade f.eks. Sjokolade øker nivået av serotonin i kroppen vår. Serotonin er kroppens egen lykkepille. Vi får en liten vitamininnsprøyting av "lykke", men den er kortvarig. For alle som har slukt en svær sjokolade i ren frustrasjon vet jo hva som skjer etterpå... Man føler seg ikke bra, og skyldfølelsen for at man ikke klarte å motstå, øker. Man føler seg ganske enkelt mislykket og blir enda mer deprimert. Så trenger man mer trøst... og den onde sirkelen er i gang.

Man må lære å skille mellom emosjonell og fysisk sult. Er det gått noen timer fra forrige måltid, er det nok fysisk sult man kjenner. Men får man et sug sånn plutselig og man vet at det ikke er lenge siden man har spist, dreier det seg nok om emosjonell sult og da må man tenke på hva som utløste det suget. Var det en spesiell hendelse? Det er viktig å finne ut av det og rette oppmerksomheten mot det - ellers vil dette bare fortsette. Vi mennesker er satt sammen slik at dersom vi opplever noe ubehagelig, får en dårlig nyhet, så vil hjernen vår automatisk prøve å få tankene bort fra det triste. Energien rettes utover, mot noe konkret, som en is eller sjokolade. Noe vi kan putte i munnen for å døyve smerten.

Vi må prøve å ikke se på mat som hverken venn eller fiende. Mat er ganske enkelt kroppens bensin. Vi trenger det for å leve, men vi trenger det ikke for å bli trøstet...

Vi må tillate oss å være tilstede når vi spiser, kjenner på hver bit, kjenne på smaken. Spise langsomt, nyte øyeblikket. I en annen artikkel kalles dette for mindfull spising.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er ikke for at jeg tror HSP'ere sliter mer med dette enn andre, men rett og slett fordi dette har vært et problem for meg personlig i så mange år. Jeg har brukt mat eller snop som trøst, men også for å feire. Eller rett og slett for å kose meg. Kos og snop har hørt sammen. For meg har snopet blitt et narkotikum for å slippe å kjenne på de vonde følelsene. Når jeg har slanket meg har selvsagt maten vært mer sentral enn ellers, har tenkt mat mat mat hele tiden. Nå er det slutt på kosen... Men kosen har vært fraværende til tross for snop, og det burde fortalt meg noe for lenge siden.

onsdag 22. juli 2015

22. juli

I dag er det 4 år siden skuddene falt og uskylden ble tatt fra lille Norge. Fienden viste seg å være en av oss, en forskrudd taper fra Oslos vestkant. Han hadde aldri oppnådd å fullføre noe i sitt liv, og selv denne dagen - til tross for ugjerningene - mislyktes han. For demokratiet og samhørigheten har vel aldri stått sterkere som i dagene etter. Alt det han foraktet ble til roser...

77 mennesker ble fratatt muligheten til å leve pga denne taperen. Det hele virket absurd og helt uforståelig. Hvordan var det mulig? Ikke bare fysisk mulig, men hvordan kunne en person få seg til å gjennomføre noe sånt? Tenke det, planlegge det og så gjøre det?

Vi vil nok for alltid huske hvor vi var da de første meldingene kom. Sendingene etterpå, og alle vitneforklaringene gjorde uutslettelige inntrykk. Jeg kjente at det gjorde noe med meg, men klarte likevel ikke la være å se på. Jeg leste det jeg kom over. Spesielt inntrykk gjorde beretningen om politifolkene som skulle holde vakt på Utøya den første natten. Deres historie om da de så lysene fra alle mobilene til de omkomne, hørte lyden av meldinger og anrop som så etterhvert døde ut... Den smerten de må ha følt. JEG kjente smerten, og jeg var der ikke engang.

Jeg tenker på de ungdommene som måtte løpe for livet. Alle de som er skadet for livet. Alle de som aldri kom hjem. Og ikke minst på de som ikke fikk sine kjære hjem.

Andre land var imponert over Norges verdighet oppi det hele, men de syntes nok vi var rare også. Andre ville reagert med sinne.

Jeg tror vi var lammet. Lammet av sorg og sjokk. Da det verste sjokket gav seg, kom frustrasjonen og raseriet til uttrykk. Det ville nesten vært rart om det ikke kom.

Og i dag er det altså 4 år siden Norge ble forandret. Utrolig rart... Tiden leger ikke alle sår - for de som ble direkte berørt vil nok bære det såret eller arret med seg for resten av livet.




lørdag 11. juli 2015

Å velge det positive



Jeg må tette hullene i koppen min, som jeg nevnte i innlegget "For mye ærlighet". Men alt er en prosess, og tanker må modnes. 

Etter mye frem og tilbake har jeg nå tatt noen valg i livet mitt som jeg virkelig skal prøve å etterleve. Jeg vil ikke lenger la meg bli dradd inn i andres drama og negativitet. Det tapper meg for krefter og energi som jeg tidligere har nevnt. 

Jeg vil ha positive folk rundt meg, som vil ha meg som VENN og ikke bare en de kan dra nytte av. Ved å ha folk rundt som som gir meg noe, kan jeg også gi noe tilbake. 

Jeg er heldig som har flere mennesker rundt meg som støtter og oppmuntrer, men som også gir meg konstruktiv kritikk når det trengs. En av de er min kjære søster. Mener hun at jeg er barnslig og urettferdig, så får jeg høre det. Men jeg vet at uansett hva som skjer, så er hun der for meg. Så takk, Ragnhild, for din ærlighet. 

Idag har vi feiret at hun er ferdig utdannet tannpleier :-) Jeg er kjempestolt av deg ;-)



mandag 6. juli 2015

Å lytte til stillheten



I min terapi lærer jeg mye om å være mindful - dvs å være tilstede i min egen kropp og gi den full oppmerksomhet. Det er utrolig hva man kan merke når man går inn for det. I begynnelsen, men også til dels nå, hadde jeg problemer med å bare sanse. Jeg var så opptatt av å gjøre ting riktig at jeg var mer fokusert på det enn å bare være, bare føle. Jeg føler at jeg har kommet meg noe, men av og til glipper det. Det er som jeg tror det finnes et fasitsvar på hva jeg skal føle, men slike svar finnes ikke.

Føler det er lettere å være mindful når jeg er ute i naturen. Det å gå en tur alene er blitt viktig for meg. Jeg kan lytte til stillheten. Er det mulig vil vel noen spørre seg? Å lytte til noe som er stille?

Ja, det er faktisk det. Vanskelig å forklare, men slik føler jeg det iallefall. Stillheten er så total, så intens at jeg kan føle meg som det eneste mennesket i verden. Det er ikke en trist følelse - jeg bare ER. Innimellom kan jeg høre fugler som kvitrer eller et tog som tuter i det fjerne, før det igjen blir stille.

Dette fraværet av støy er for meg terapi. Jeg har derfor aldri musikk på øret når jeg går på tur. Jeg nyter å suge til meg stillheten og roen.

"Stillhet er å lytte til seg selv. Fra hjertet. Å leve i bevissthet gir mot til å være. Deg. (Beate Mynte Lærum)