Naturen som "lykkepille"

Jeg har tidligere skrevet om hvor mye det betyr for min psyke å være ute i naturen. Jeg får rett og slett en lykkefølelse, som jeg ikke opplever i andre sammenhenger. Bekymringer forsvinner, stresset letter... Det er jo ikke noe nytt at det å være ute er helsebringene, men spørsmålet er HVORFOR? 

Nå har en amerikansk forsker ved navn Gregory Bratman ved Stanford University i California påvist at det å se grønt løv og høre sus fra havet bidrar til at bekymringene dempes. Det mest oppsiktsvekkende er at han mener at bare det å se grønne trær rett utenfor vinduet, også har en helsefremmede effekt. 

De hadde gjort en undersøkelse der de delte en gruppe på 38 personer i to. Ene gruppen skulle gå langs en motorvei - de andre skulle gå tur gjennom en park med blomster og trær. En skanning av hjernen viste at blodgjennomstrømmen var annerledes hos den gruppen som hadde gått i parken, det var færre bekymringer og færre negative tanker enn det man fant hos den andre gruppen.

Konklusjonen var at det skal ikke så mye til, selv korte turer i grønn natur gjør noe positivt for oss og har en effekt på negative tanker.

«Disse resultatene tyder på at tilgjengelig naturområder kan være avgjørende for mental helse i en verden som blir stadig mer urbanisert», konkluderer Bratman og kollegaene i studien.

http://www.norskfriluftsliv.no/naturen-sletter-bekymringer/

Jeg merker selv at jeg får ikke samme uttelling når jeg går på tur langs veien, som når jeg går på tur i terrenget. Det gir meg så mye mer. Får jo trim uansett, men det er mest mentalt jeg merker den største forskjellen. 

Seier!

Dobbelt stolt! Ikke bare løp vi for Syria, men jeg klarte å gjennomføre hele løpet!! 3 km er ikke langt for de som løper mye, men for meg; det føltes som jeg har gjennomført maraton! At JEG skulle klare å løpe i 30 min. i strekk hadde jeg aldri trodd. Etter år med sykdom er dette en stor seier for meg. Ekstra gøy at min kjære søster var med, og vi løp hånd i hånd over målstreken. Var faktisk ganske rørt begge to. 

Fearless

Jeg må innrømme at jeg har sansen for Anja Hammerseng-Edin. Ikke bare er hun en god håndballspiller - hun har også mye fornuftig å bidra med utenfor håndballbanen. Utad kan hun jo virke som en tøffing, men som i de fleste tilfeller, så er man mer enn det man ser.

Hun har skapt sitt eget konsept "Fearless" og holder foredrag om indre dialog og om det å tørre å være modig. Hun er åpen om at hun selv har latt sin indre stemme begrense henne i å utfordre seg selv. Hun har latt tankene styre følelsene. Frykten for å mislykkes, frykten for hva andre tenker om en, har satt begrensninger. Av og til kjenner man seg fryktløs, man er full av selvtillitt og har en indre ro, mens andre ganger kan man kjenne seg så liten og redd... Hvorfor er det slik?

http://teamfearless.no.dev.nettkompaniet.no/

Jeg kjenner meg sånn igjen i det hun beskriver. Og jeg er sikkert ikke alene om å føle det slik. Psykologen min har et bilde på min indre stemme som en "hund". Passer jo bra til meg da ;-) Men er ikke så dumt da, for som han sier; det er DU som skal gå på tur med hundene, ikke de med deg. Altså, det er JEG som skal styre følelsene og tankene, de skal ikke styre meg. Jeg har i alt for mange år latt meg styre av disse "hundene" eller den indre stemmen. Jeg har prøvd å "selge" meg som den hjelpeløse personen som ikke kan noe, i den troen selv at jeg ikke kunne noe. Noen har nok kjøpt det bildet, men ikke alle. Gradvis har det nå gått opp for meg at jeg er ikke så hjelpeløs og dum som jeg har trodd, og det er en herlig følelse.

Anja har også en side på facebook, som heter Team Fearless. Og her kom jeg over noe som fikk meg til å tenke litt. Man har jo gjerne en oppfatning av hvem en er selv, men hvordan oppfatter andre deg? Er du en person som gir energi til andre, eller er du en energityv? Ingen vil selvsagt være det siste, men i perioder av livet er man kanskje det. Jeg vet at jeg har vært det og til tider fremdeles kan være det... Men hva kan man da gjøre for at det skal bli bedre å være med deg? Hvordan kan man få frem det beste hos andre, i stedet for det verste?... Viktige spørsmål å stille seg selv. Jeg vet jo hvordan jeg vil bli oppfattet, men er det slik andre oppfatter meg?

Jeg har gått fra å være et offer (i egne øyne) til å bli en person som prøver å spre positivitet. Det er slettes ikke noe jeg klarer alltid, men jeg er blitt mere obs på det. Jeg kan fremdeles være svak, men styrken i meg tar fortere over. Jeg vet at man knytter ikke folk til seg ved å være negativ og sutrete. Man oppnår overhodet ingenting med å føle synd på seg selv hele tiden. Snarere tvert imot...

Generalisering og hets i sosiale medier

Det er så godt å se at andre også reagerer på all rasismen som florerer på facebook. En ting er at man kan ha en mening om innvandrings- og flyktningpolitikk; en annen ting er generaliseringen og ren hets i mine øyne. Så bør man jo kunne skille mellom det som er en enorm humanitær katastrofe, som krever umiddelbar hjelp og handling, og det som regnes som en ordinær innvandring (de som vil komme av andre og mindre prekære årsaker).

Jeg blir så lei og oppgitt også over at svake grupper hele tiden settes opp mot hverandre. JA, det finnes folk i Norge som også trenger hjelp og økonomisk støtte. JA, det er store utfordringer i eldreomsorgen. Og NEI, det er IKKE rettferdig at innsatte har bedre "boforhold" enn mange gamle. Men da er det SYSTEMET man må gjøre noe med! Det er ikke de som nå kommer fra Syria sin feil at vi har noen som fremdeles lever under fattigdomsgrensen i Norge.

Norge er stort sett et godt land å leve i. Vi slipper å leve i daglig frykt for at en bombe skal gå av og utslette familie og naboer (Den gangen en bombe faktisk gikk av, var det forøvrig en etnisk norsk, såkalt kristen som sto bak...) Vi har ytringsfrihet og vi har religionsfrihet. Ungene våre har rett på skolegang. De kan leke ute uten å være redd for at en mine skal eksplodere. Vi har trygdeytelser og gode permisjonsordninger.

Vi har mye å være takknemlige for. Likevel er vi ikke rause nok. Og når vi selv er i utlandet, forlanger vi å ha det som hjemme. Det snakkes om ghettoer i Oslo, men hva med koloniene av norske i Spania? I Gran Alacant er halvparten av befolkningen utlendinger, og nordmenn var den nest største gruppen (bare slått av britene). Dette var i 2008, så tallet har nok økt nå. De har egne utesteder og foretak som gjerne drives av de selv. Til og med egen skole! Så nordmenn i utlandet har det ikke så verst... Dessverre er det nettopp i denne gruppen man finner de største innvandringsskeptikerne.

Nå er det en politiker ved navn Shoaib Sultan som kan bli Oslos neste ordfører. Og da begynner selvsagt folk å murre. Hvorfor? Skal ikke han i likhet med andre få en sjanse til å vise hva han duger til? Skal hans religion sette en stopper? Hva da med religionsfriheten vår? Jeg vet ikke hva han står for, har sett noen uttalelser ang homofile, som jeg ikke kan godta, men der skiller han seg vel ikke så mye fra andre etnisk norske politikere og kirkefolk. Hadde han hett Hansen og vært kristen, så hadde dette neppe vært et problem i det hele tatt.

Grunnen til at jeg engasjerer meg så mye i dette og skriver om det i denne bloggen, er at det går faktisk veldig inn på meg dette. Jeg prøver å se det gode i alle, og liker å gi folk en sjanse til å vise hva de står for, uansett hudfarge, religion, legning osv.

Og til dere som kommer med påstander som at den norske rase vil dø ut:

Les gjerne denne artikkelen: http://www.bt.no/nyheter/innsikt/Sa-du-tror-du-er-norsk-3361195.html

Jeg er en struts... og er stolt av det!

Jeg har gjort meg noen tanker de siste dagene ang. den krisen vi ser i Syria og de konsekvenser dette har fått. Det er vel ingen som ikke blir berørt av de sterke bildene av mennesker på flukt, mennesker som er så desperate at de velger å ta barna med seg og legge ut på en livsfarlig ferd, mennesker som ikke har klart seg, små livløse kropper...

Mennesker som du og jeg, på flukt. Ja, de har en annen kultur, de kler seg kanskje annerledes, og har en annen religion, men inni seg har de akkurat de samme behovene, tankene, følelsene som oss. De kjenner på redselen, usikkerheten, og mest av alt er de redde for barna sine. 

Hva ville vi gjort?  Ville ikke vi gjort ALT for at våre barn skulle få det godt? 

Mitt hode og hjerte sier vi må hjelpe. Det er vår plikt og det burde ikke vært noe diskusjon om det heller. Vi bor i et av verdens rikeste land, og vi har råd til å hjelpe! "Norge kan ikke hjelpe hele verden" sies det, men det gjør vi jo ikke heller. Her er det snakk om en dugnad som flere land er involvert i. 

Jeg blir skremt når jeg ser holdningene til noen av mine facebook-venner. De samme holdningene ser jeg i kommentarfeltene til diverse aviser. Jeg kan ikke forstå hvordan det er mulig å ha slike meninger. Det er en sånn muslimfiendlighet at man skulle tro de fleste var Breivik-sympatisører... Disse stakkars menneskene er muslimer ja, men de flykter jo FRA IS, de flykter fra disse fanatiske islamistene, som ikke skyr noen midler for å få det slik de vil ha det. Man kan ikke dømme en gruppe med mennesker utifra hva noen galne mennesker gjør. De fleste muslimer er som meg og deg, alt de ønsker er å leve i fred. Og de ønsker at barna deres skal få vokse opp i et samfunn der demokratiet rår. 

"De får alt opp i hendene". Dette er et utsagn som går igjen. Det er en myte, snarere enn enn sannhet. Men det er klart; mange kommer tomhendt, som disse flyktningene. De har kun det de går og står i. Alt har de lagt igjen i hjemlandet. 

Man skal gjøre mot andre slik vi ønsker andre skal gjøre mot oss... Hadde vi opplevd en krise, ville vi ikke håpet at andre da ville åpnet sine armer og tatt oss imot? 

Var en som skrev et innlegg som hun kalte for Innvandring eller invasjon. Flyktningene fremstilles på en ytterst kynisk måte, og mange av de skal liksom være IS-sympatisører. Rart de da flytter fra nettopp disse IS soldatene da... Vi andre blir kalt for landssvikere og strutser, som ikke vil se realiteten i øynene. 

Vel, kan bare si at jeg vil heller være struts enn komplett idiot og følelseskald, og det er jeg stolt av!

(Na)tur=beste medisin

Tror jeg har forandret meg en del de siste årene. Natur betyr mer for meg nå. Jeg finner en ro der som jeg ikke finner andre steder. Kjenner at da er det godt å leve.

Det er virkelig terapi for både kropp og sjel. Grusdekke, skog og små vann - da er jeg i mitt rette element.



Ingenting er så beroligende som å se på vann eller kjenne på det. Kunne tilbragt timer her ved dette tjernet. For meg er dette beste terapi og ikke koster det noe heller :-)