Til minne om en god venn

En venn har gått bort. Det er så usigelig trist. Selv om vi ikke hadde den helt store kontakten siste året, så har han vært der. Nå står huset hans tomt. Dette særegne, gamle huset fra 1700-tallet, som et lite dukkehus blant de andre større nabohusene. Døden fører en følelse av stort fravær med seg.

Vi har jo tenkt tanken om at dette kunne skje. Før eller siden vil det jo skje med alle, men vennen vår slet en del med helsen de siste årene. Likevel kom dette brått. Vi har problemer med å ta det inn.

Han var et helt spesielt menneske. Kunnskapsrik og intelligent. Selv mente han at han ikke kunne så mye. "Jeg kan litt om alt", pleide han å si. Han var en naturens mann. Et hundemenneske. Gjennom ham ble vi kjent med rasen shiba. Han lærte oss så mye, om både det ene og det andre. På turer plukket han jordnøtter, som vi måtte smake på. Han var raus og veldig snill.... men ikke så snill med seg selv.

Han ryddet gjengrodde stier og viste oss flere steder vi kunne gå for å unngå å treffe på altfor mange mennesker. På den måten kunne hundene løpe fritt uten å forstyrre noen. Vi hadde mange fine turer sammen. Bl.a gikk vi over vidden en 17. mai. Han jobbet som nattevakt den gangen, og det var såvidt han rakk å komme tidsnok enda til at vi startet turen tidlig om morgenen... Ikke greit å ha med seg to sinker :) Kommer aldri glemme turene vi hadde sammen. Alle de gangene vi slapp alle hundene "på haugen" og hvordan de stilte seg så forventningsfulle opp for å få godt da vi skulle ta bånd på de. Anzu, Nikko, Kiri, Rasmus, Solan og Emma... Nå er de alle borte.

Han sang "på-kanten-stev" for oss :) Han var sta... Staheten kom godt med da han ble syk og måtte amputere ene beinet.

Han stilte opp for oss mang en gang, bodde på Risnes og passet hunder. Tok til seg shibaen vår, Kiri, da vi ikke lenger kunne ha henne.

Vi var alle tre glade i kinamat, så vi gikk og spiste en del sammen. Da skulle Mathias alltid ha en "Anders Lange" til dessert :) Anders Lange var visstnok glad i eggelikør, så is m/eggelikør var fast :)

Som sagt var Mathias en naturens mann. Han gikk daglig på fjellturer. Det beste han visste var å gå til Fløyen og prate med turister - da var han i sitt ess! Han var språkmektig, og klarte å kommunisere med de fleste. De siste årene ble det ikke så lett for han å gå så mye som han ønsket, men til tross for protese, klarte han likevel å komme seg ut. Anzu ble hans store glede i denne tiden.

Takk for alt, Mathias. Hvil i fred. Vi kommer savne deg.

Mathias og Anzu på Fløyen 2015

(Foto: Arne Ristesund, Bergensavisen)

 Vi har fått bildet av Bergensavisen med tillatelse til å bruke det til ikke-kommersielt formål.