Om HSP

HSP står for "Highly Sensitive Person", på norsk særlig sensitiv. Det vil kort fortalt si at man er ekstra følsom og vâr for stemninger. Man mangler det filteret (eller det psykologiske "spekket" som min psykolog kaller det for) som andre mennesker har, så inntrykk og opplevelser blir sterkere og mere overveldende. Det igjen fører til at mennesker med dette karaktertrekket blir fortere sliten.

Det er viktig å presisere at det IKKE er en lidelse, men altså et trekk ved vår karakter. 15-20 % av oss er født med dette karaktertrekket, og forskerne regner at dette er medfødt og arvelig.

"Hos det særlig sensitive menneske er nervesystemet mer fintfølende, og hjernen mottar og bearbeider sanseopplevelser og stimuli på en mer detaljert og nyansert måte. Inntrykkene bearbeides dypere og oppleves derfor vesentlig sterkere enn hos mennesker som ikke er sensitive i en særlig grad. Det betyr at du merker og oppfatter inntrykk, følelser og stemninger som andre kanskje ikke legger merke til. Det kan gi fornemmelsen av å se og fornemme noe som andre ikke ser, og man kan feilaktig komme til å tro at man oppfatter verden feil, og føle seg feil og annerledes. Det er en følelse som kan ha fulgt en siden man var barn" (Møberg, 2009, s.15).

(Kilde: http://www.denlilleklinikk.no/saerligsensitiv/)

Jeg har så langt jeg kan huske følt meg annerledes. Jeg kan ikke sette fingeren på eksakt hva det er, men den følelsen har fulgt meg hele livet. Da jeg kom over nettsider som omhandlet temaet, var det som mange brikker falt på plass. Jeg har alltid vært ekstremt følsom, og hendelser/opplevelser kunne gå dypt inn på meg. Jeg fikk høre at jeg var nærtagende og trodde selvsagt det var galt. Jeg var veldig samvittighetsfull og satte min ære i å utføre oppdrag (lekser f.eks) på best måte. Nervøsiteten for ikke å lykkes husker jeg ennå. F.eks da vi hadde fått i lekse å pugge de ti bud og forklaringene til budene utenatt. Jeg pugget og pugget, men redselen for å bli plukket ut til å si det høyt i klassen, gjorde at hodet føltes som bomull. Jeg var så redd for å fremstå som en som ikke dugde.

Som barn var jeg mye alene, og jeg foretrakk ofte ensomheten enn å være med venner. Kunne sitte i timesvis å leke med dukker, eller små figurer. Jeg hadde selvsagt også venner, men knyttet meg ofte til en eller to om gangen.

Som en typisk HSP'er kunne jeg ha fortalt hele historien her og nå, ned til minste detalj - livredd for å ikke få med meg alt :-) Men da ville det blitt en kort blogg :) Så dette får være en grei start. Vil selvsagt komme mer innpå hvordan jeg var som barn og hvordan det å være HSP preger meg.